lørdag 2. februar 2013

"Retten til min ektefelle"



Hver lørdag deltar ledsagerne i en diskusjonsklasse i Tulkarm Camp, som er den største flyktningleiren i Tulkarm. Dette er en del av programmet til UNRWA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten) hvor kvinner skal få anledning til å lære engelsk og få kontakt med verden og mennesker utenfor Palestina. Her opplever vi palestinske kvinners personligheter på en helt annen måte enn når vi ser de anonyme i gata. De er sterke, aktive, interesserte, intelligente, nysgjerrige og morsomme. Som alle andre steder hvor en gruppe kvinner møtes diskuteres det om menn, klær, mat, barn, livet, arbeid. Disse timene de tilbringer her ser de på som en liten virkelighetsflukt fra alt ansvaret hjemme. De er mer fri til å snakke om alt og ingenting. Noen tar seg til og med en røyk. Det er ikke mange anledningene foruten de timene på lørdag de har tid eller mulighet til å møtes. Livet er ikke enkelt i en flyktningleir. Selv om forholdene er normaliserte er det fortsatt stor fattigdom. Mange har mistet ektemannen sin, noen kaller de martyrer, andre sitter i fengsel. De har alle en sterk historie om sin bakgrunn å fortelle, men de forteller det i en tone hvor de ikke vil du skal synes synd på dem. De vil bare dele. Noen ganger er de rådville og ber om hjelp.

Fra prisoners sit in hvor familie og venner av innsatte protesterer mot dårlige forhold i israelske fengsel


Ett av disse tilfellene er Walla Mohammed. Hennes mann sitter i Jalbo fengsel nord for Jenin, på den israelske siden. Han er dømt til 16 år for å ha deltatt i aktiviteter som kan karakteriseres som aktivisme/motstandsbevegelse. De har fire barn i alderen to til ti år. Barna har tillatelse til å møte faren annenhver uke. Hans søster har tillatelse en gang i måneden. Det samme gjelder hans mor. Walla får treffe ektemannen en gang i året. Den ene gangen hun får se ham er det kun et kvarter. Femten minutter. Det rekker ikke til å få unna praten om det trivielle. Det rekker ikke til at verken Walla eller ektemannen Fayez får uttrykt sorg, savn, glede over å se hverandre. Alle i hans familie har i følge den israelske siden mer krav og rett til å treffe ektemannen, far til deres fire felles barn, enn henne. De fleste steder i verden er ektefellen å anse som første pårørende i alle saker. Det samme gjelder i Palestina. Og Israel. Det er ikke normen at palestinske kvinner ikke får treffe sine fengslete ektemenn mer enn en gang i året. Det er noe spesielt med saken til Walla som verken vi eller hun kan forstå. Hun spekulerer i om det har å gjøre med at hennes bror er martyr. Hun mener Israel straffer henne for det. Det ville i så fall uansett være feil, hun har ikke gjort noe galt selv om broren er død, og kan heller ikke straffes eller dømmes for hans handlinger. Hun vil at vi skal hjelpe. Det er vanskelig å vite hvor man skal henvende seg, men vi prøver.
Det er vanskelig til tider å forstå logikken i det israelske rettsystemet, eller utstedelsene av tillatelser. Det er ofte urettferdig, og lite logisk. Ikke bare for de innsatte, men også familien som blir berørt. Vi kan bare prøve å forstå og hjelpe med veiledning til de riktige aktørene som kan bistå på hvilken som helst måte i saker slik som denne.

fredag 1. februar 2013

”You only love muslims!”



“You like Israel?”
“Yes.”
“You like jews? No, you like muslims, you don’t like jews.”
“That’s not true, we like both. Why do you say that?”
“No, no, you are from Norway, you only love muslims, you don’t like jews”.
“Well that’s not true.”

Slike samtaler oppstår ofte. Og anklager. Vår taxisjåfør i Jerusalem fornekter seg ikke. Norge liker ikke jøder, de liker kun muslimer. Vi møter stadig israelere som kommer med lignende utsagn. Ting er svart-hvitt – enten er man på lag med Israel, eller så er man på lag med araberne. For alle oss som ikke vil eller kan ta stilling til dette valget føles det som om det ikke finnes en gråsone. Det virker som at innstillingen er at man enten er med dem eller mot dem. Med unntak selvfølgelig. De norske ledsagerne var på besøk hos ambassaden i Tel Aviv hvor Vebjørn Dysvik klargjorde Norges standpunkt:

”Norge er ikke mot Israel, Norge er mot okkupasjonen.  Vi gjør det vi kan og fremmer ved enhver anledning at det er best egnet for alle parter å få en slutt på okkupasjonen.”

”Vi er leder i giverlandsgruppen for de palestinske områdene (AHLC), men dette har ikke kjølnet det politiske og bilaterale forholdet til Israel. Norge og norske ministere blir tvert i mot tatt vel i mot og får møter på høyt nivå.”

Og slik er Norges offisielle stilling til Israel. Norge stemte ja til Palestinas oppgradering til observatørstatus i FN. Det gjorde 137 andre land også. Det gjør ingen av disse landene anti-Israel for det. Norge følger utviklingen på Vestbredden nøye, og kritiserer Israel for blant annet unødvendig bruk av makt der det oppstår. I tillegg til å ta sterk avstand fra utvidelsen av ulovlige bosetninger. Altså stort sett det samme som det internasjonale samfunnet ellers gir kritikk og tar avstand fra ut fra brudd på internasjonal rett. Dette er den offisielle holdningen.
I tillegg skrives det mye kritisk om Israel i norsk presse. Dette går tydeligvis ikke forbi israelerne. Det er åpenbart at mange av dem har et klart bilde av mediedekningen internasjonalt. Det hører også med at det sjeldent er klar argumentasjon mot det som skrives, heller en blott avvisning av det. Det i seg selv gjør det vanskelig å føre en åpen diskusjon om situasjonen i Israel og på Vestbredden.
Og så er det Osloavtalen. Høyreorienterte israelere mener den andre intifadaen var et resultat av Osloavtalen, og omtaler opprøret fra palestinerne som Oslo-krigen.

Det er vanskelig å møte argumentasjonen om alle rollene de forskjellige aktørene fra Norge tar. Her og nå kan vi bare ta hensyn til den rollen vi har som ledsagere. Og det er rollen som menneskerettsobservatører. Vi forholder oss nøytrale, men vi viker ikke for brudd på menneskerettigheter. Om vi er fra Norge, Argentina, USA eller Filippinene så er det de tingene vi ser og opplever det vi forholder oss til. Og så reduserer vi de store politiske diskusjonene til hverdagslige møter i taxien, på butikken eller restauranten. Og forhåpentligvis setter vi igjen et litt mer rettferdig inntrykk.

torsdag 31. januar 2013

Seam Zone

Om du ikke har fått det med deg enda vil jeg anbefale å lese mitt andre nyhetsbrev som handler om Seam Zone - et nytt område dannet som følge av seperasjonsbarrieren.

Nyhetsbrevet finner du på Kirkens Nødhjelp sine nettsider - og her:

http://www.kirkensnodhjelp.no/Global/Ledsagerprogrammet/Nyhetsbrev/2013_Maida_Delic_Nyhetsbrev_2_Fengslet_mellom_Israel_og_Vestbredden.pdf

fredag 28. desember 2012

God jul fra Betlehem



Jul i Betlehem høres ut som noe ideelt fra en julefortelling – eller Bing Crosby sang. Etter å ha feiret min andre jul i Betlehem synes jeg fortsatt det er en historie i seg selv. Joda, jula er kommersiell her også. Kanskje enda mer enn hjemme. Gatene er fulle av blinkende lys, bygg er dekorert med julenissen og hans slede. Gatene er fulle av festglade nissekledde barn og unge som med sine klokker ringer julen inn, springer på alle biler og roper og hoier. På en kanskje litt mer forstyrrende enn hyggelig måte. Bilene tuter og alle ønsker god jul. Det er flere turister i byen enn vanlig, feststemningen er på et høylydt nivå. Joda, det er jul i Betlehem. Det er Disneyland for de religiøse.

Noen få er så heldig at de får være på midnattsmessen i Fødselskirken (Nativity Church), inkludert oss i EAPPI. Det er muligens et av de helligste stedene i kristendom man kan være under høytiden. Men julen er ikke bare religiøs. Den latinske patriarken Fouad Twal skapte overskrifter i år også, i det han gratulerte den palestinske presidenten Mahmoud Abbas med seieren i FN, etterfulgt av lovprising for hans rolle som frontfigur i arbeidet for å oppnå fred og rettferdighet på en ikke-voldelig måte. Abbas tar imot lovprisingen fra første rad i Fødselskirken. Akkurat dette setter nok noen sinn i kok i Israel.

For ja, okkupasjonen er fortsatt veldig mye til stede. Også her i Betlehem. Man ser det lenge før man entrer byen, den 8 meter høye muren setter inntrykk. Fra hotellrommet ser man rett i muren, og mer mur flere kilometer i horisonten. Det er fortsatt helt klart hvem som er sjef i området. Folk spøker om at Bibi (Benjamin Netanyahu) har gitt Abbas tillatelse til å komme til byen og leke sjef for en dag, som det flotte medmennesket han er. Han trakk nok likevel ikke det lengste strået. For mens vi leker oss gjennom Betlehems gater til julesang og stemning kommer det hele ned på jorden igjen noen dager senere når lysene er tatt ned, og turistene har dratt.

 Men det ble tross alt jul til slutt i år også. God jul til alle der hjemme.

Den tradisjonell speiderparaden
Ekstrem julestemning
  
Noen rekker å sette fokus på viktige saker mens de religiøse turistene inntar byen. FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA) arbeider med å bedre forholdene flyktningleirene. De er i ferd med å si opp sine kontrakter i Palestina på grunn av økonomiske forhold.
Et juletre verdt denne byen
Den latinske patriarken Fouad Twal i Fødselskirken
UNRWA minner om de viktige tingene i høytiden

En viktig person og støtte for alle EAPPI i Betlehem - Majdi i Bedouin Shop

 

fredag 7. desember 2012

Konsekvenser og straff for oppgradert observatørstatus?


Torsdag 6. desember: bygda Burqa, som ligger omtrent 30km øst for Tulkarm, blir vekket av mange titalls israelske soldater som går inn i flere hus midt på natta. Mange fra husholdningene blir kastet ut til å stå i det kraftige regnet mens soldatene endevender på møbler og annet inventar inne i huset for å se etter våpen, eller annet av interesse. Blant de som må stå ute er det mange barn.

Vi ankommer Burqa torsdag ettermiddag. Bygda er fortsatt preget av nattens hendelser, og mange har enda ikke rukket å komme seg fra sjokket. Vi møter flere som opplevde det hele på nært hold som vil dele sin frustrasjon og det de så.
Vi får vite at soldatene gikk inn i 36 hus i tidsrommet 00.30-07.00. De hadde ingen ransakelsesordre eller andre papirer på hvorfor de kom eller hva de gjorde. Det eneste folk fikk opplyst var at de så etter våpen, eller andre ”ulovlige” ting. Soldatene hadde vært aggressive og truende i tonen mot flere. Det er litt uenighet om hvor mange som faktisk var der, flere hadde sett 3 store busslaster fulle med soldater i tillegg til alle militære jeeper og andre kjøretøy. De hadde gått inn i byen fra flere områder som ga inntrykk av at de hadde planlagt omringingen godt på forhånd. De visste også eksakt hvilke hus de skulle gå inn i, og gikk omtrent samtidig inn i samtlige 36 hus. De tok mange bilder av personene i husene, ID-kort og dokumenterte området godt. Fellesnevneren for disse 36 husene var at de var tilhørende mennesker som jobber for, eller var slektninger av folk som jobber for de palestinske myndighetene (militære, politi, administrasjon). 
 
Sanad Salah (31år) forteller at hans og husene til hans fire brødre var blant de som ble ransaket. Sanad giftet seg for 3 måneder siden hvilket betyr at alt i huset hans var nytt. Soldatene hadde revet opp flere av møblene og ødelagt seng, madrasser og klær. Han har ikke råd til å kjøpe nye møbler nå, så han og kona har brukt dagen på å forsøke å finne alternative løsninger frem til de får kjøpt nytt. Soldatene tok seg inn ved å sprenge låsen på inngangsdøren. Mens soldatene var inne måtte Sanad stå ute i det kraftige regnet sammen med kona fra kl. 2 på natta, og fikk ikke komme inn igjen før kl. 5. Han har en bror som jobber for de palestinske myndighetene. En annen av brødrene ble fratatt kamera og kikkert. Familien mistet også en sau som ble drevet utfor en skråning av soldatenes hunder.
 
Fatim Mohammad Salah er politimann og var på jobb da soldatene tok seg inn i hans hus. Hans kone og fire barn ble kastet ut på en traumatisk måte. En PC og en TV hadde blitt smadret, i tillegg til en stol i stua. Møblene hadde blitt stukket gjennom med kniv. En av soldatene hadde tatt strupetak på den eldste sønnen (13 år), og slått ham før han ble kastet ut. Den yngste datteren på 4 år var fortsatt varm fra søvnen. Kona forteller at hun ba soldatene om pledd eller madrass så datteren kunne fortsette å sove, men ble nektet det. De fikk heller ikke komme inn og bruke toalettet. Fatim er bekymret for fireåringen som fortsatt var i sjokk og preget av oppstyret, og hadde ikke sovet siden soldatene var der. Etter en stunds samtale sovner jentungen mellom våre to ledsagere på sofaen. 
Photos: local
 
Rushdi Massuad jobber som psykolog på et institutt i Ramallah som benyttes av de palestinske militære. Han var på jobb mens soldatene gikk inn i hans hus. Kona var alene hjemme med moren. Soldatene hadde sprengt opp inngangsdøren. Rushdis kone ble avhørt i to timer om huset og hvorvidt de hadde noe ulovlig der. Soldatene fant til slutt en antikk pistol som ikke virker (hele huset er historisk, over 200 år gammelt og bygd i ottomansk stil). Rushdi forklarer at han er veldig lei seg for at de tok med seg pistolen ettersom det er arvegods fra oldefaren. Den har ikke virket på mange år, men er en del av huset og familiens historie. Soldatene hadde truet hans kone med å arrestere henne på grunn av det ufarlige våpenet. Heldigvis har de ikke ødelagt for mye av det antikke inventaret i huset. 
Photos:local
 
Dette er noen av de historiene vi får høre om nattens raid. Ingen ble arrestert eller skadet. Til slutt hadde soldatene funnet en antikk pistol, og ei rifle som brukes til å jakte på dyr. Riflen tilhørte de palestinske myndighetene, og eieren hadde tillatelse for våpenet.Utover dagen mens vi er innom flere av husene kommer det også informasjon om lignende raider som ble gjort i hvert fall i to bygder til, Kafr ad Dik og Beit Furik. Det hadde vært samme tilfeller der også, husene som ble ransaket tilhørte folk som jobbet for de palestinske myndighetene og slektninger av disse. Flere slår fast at dette er en av Benjamin Netanyahu og Israels angrep og straff mot Mahmoud Abbas og de palestinske myndighetene etter at han gikk til FN og fikk oppgradert status til observatørstat uten stemmerett for en uke siden.
”Israel ønsker nå å ramme Abbas og Palestina på alle mulige måter, og bruker alle midler for å straffe myndighetene og det palestinske folk, blant annet ved å gå etter myndighetenes ansatte”, sier en av de vi prater med. ”Dette er nok bare starten, det kommer mer”.